Skinke. skinke!!!

Jeg har funnet min foreløpige favoritt! 

Etter en høstekskursjon til spanien i september har jeg funnet ut hva som er det beste jeg vet: Jamon Iberico. Denne fantastiske, nøttefylte, fetmarmorerte, glinsende skinken er en opplevelse som jeg faktisk opplevde å drømme om forleden.

Under oppholdet i Spania, med hektisk sms-ing tur/retur Norge (via mange ledd), fikk jeg anbefalt en skinkebutikk i Barcelona som sikre kilder (Mr. Hellstrøm) kunne fortelle var den beste på de kanter, ja muligens den beste i Spania. Jamonisimo (www.jamonisimo.com) var stedet for de mest smakfulle spaniasouvenirene. Med vår leide Punto bar det tilbake til Barcelona (vi hadde forlatt byen når den omtalte sms tikket inn), gjennom en uforståelig mengde enveiskjørte gater fant vi den sagnomsuste sjappa...

Jamon Iberico er betegnelsen på skinke laget av den spanske svarte gris (black iberico pig/cerdo negro). Skinken klassefiseres i tre klasser: 

1. De Belotta, som er den mest eksklusive skinken kommer fra frittgående griser som i stor grad spiser eikenøtter, og i månendene før slakting - utelukkende nøtter (belotta betyr eiknøtt på spansk). Skinken er lageret i minimum 36 måneder
2. De Recebo, er fra griser som er foret på en blanding av korn og eikenøtter. Det er ikke noen krav om at de skal være frittgående. Skinken er lagret i 36 måneder
3. De Pienso: Grisen er foret på korn og skinken er lagret i 24 måneder

På Jamonisimo fører de utelukkende Jamon de Belotta. De har spesialisert seg på tre regioner, som de mener utvikler den beste skinken: Salamanca, Extremadura og Andalucia. Prisen var voksen - skinken kostet €168 pr. kilo (omtrent 1500 spenn kiloen). Ettter en del om og men klarte jeg å finne et stykke på 1,2 kilo som så fint ut, med en god marmorering. Det var overbenet til grisen (perille) og fra Andalucia. Stolt, glad og litt blakkere forlott jeg Jamonisimo for denne gang med et dugelig skinkestykke under armen (og en del chorizo - som viste seg å ikke være så stivt priset). I etterkant har jeg forstått at jeg kan takke min kjærestes noe manglende evne til hoderegning for at regningen på ca 250 eurospenn ble betalt uten sjokkerte utsagn og hissige diskusjoner om pengebruk og etikk...

Etter flere uker, hvor skinken lå og fristet i kjøleskapet var tiden kommet til åpenbaring! Forventningene var ekstremt høye. Skinken ble kuttet på Ravenklau i Trondhjem (riktig utstyr er viktig) - og etter første smak var alle forventninger innfridd og ennå litt til! Bare det å kutte skinken var en fornøyelse. Den lagde lyd! Saltet i skinken har noen steder krystalisert seg og når man kutter kan man tydelig høre at bladet går gjennom små harde saltkorn. Smaken er som sagt nøttete - kanskje ikke så rart med tanke på grisens diett. Det er også en klar kjøttsmak, mer storfe enn gris, synes jeg. Mørheten er ekstrem. Vi smakte skinken ved siden av italiensk parma og norsk spekeskinke, og da merker du virkelig kvalitetene. Begge de andre skinkene falt gjennom, spesielt spekeskinken som kun smakte salt og var seig! Vi spiste skinken med litt brød og nøtter til forrett - og det fungerte strålende sammen med tørr og god poilly-fumes.

Moral: Kjøp skinka, det er en opplevelse alle forunt. Som Mr Hellstrøm sa, da jeg tilfeldig snakket med han noen uker etterpå: "Der har du et kjøp du ikke kommer til å angre på!"

Fortsatt ligger det 600 g i kjøleskapet å venter på at jula skal komme... 

Velbekomme!!

 

Når farene truer - stammeadferd i krisetid

Her følger en legmanns mer eller mindre løse betraktninger om vår adferd i en tid der usikkerheten råder.

Man trenger ikke kaste mange blikk på avisenes forsider om dagen for å kjenne at det knyter seg litt i magen. Morgendagen som så lenge har vært lys og uendelig fager er med ett en trussel. Ingen vet hva som kommer til å skje, og svarthvitt bilder av sultne køer utenfor fattigkassa flimrer over nyhetsskjermer og over netthinna når jeg ikke får sove om kvelden. Og det uten at noen helt kan forklare hvorfor. Mange mister jobbene sine, enda fler er redde for at det skal ramme dem. Jeg tenker: Hva gjør det med en organisasjon? Hva slags klima er det å drive ledelse i? Det er ikke lett å fokusere på målsettinger og visjoner i et sånt klima. Hva tenker den enkelte medarbeider? Hva vil man høre fra lederen sin? Og hva kan en leder egentlig si? Hva er det å være en god leder i disse tider?

Indianerne vet jeg lite om annet enn det jeg har sett i gamle westernfilmer, og lest i Sølvpilen. Jeg går naturligvis ut fra at dette er rimelig korrekte gjengivelser av virkeligheten. Når indianerne opptrer i kåbboifilmer er det gjerne i konfliktsituasjoner - fra et indianersynspunkt når stammen føler seg truet. Da fremstilles de som en stor flokk, samlet, gjerne på rekke bortover en åsrygg eller forhøyning i landskapet, med alvorlige miner, fjærpryd og ansiktsmaling av typen krig. I klesdrakt og fremtoning identifiserbare i forhold til stammetilhørighet - symboler på fellesskap som gir styrke i møtet med farene. Mange av dem sikkert livredde. Men det er umulig å se. For fremst står høvdingen, rakrygget, urokkelig og stolt. Han konfronterer og holder stand. Forhandler. Lager fred eller ærklærer krig.

Det er selvsagt en gjensidighet i forholdet mellom høvdingen og stammen hans. Stammemedlemmene får styrke og mestringstro gjennom sin høvding. Han er ingenting uten stammens støtte. Han krever og er avhengig av at medlemmene i stammen holder sammen, og er lojale mot ham. De forventer at han snakker deres sak, og er opptatt av fellesskapets beste.

For oss, som lever av at bedrifter og organisasjoner bruker tid og ressurser på å samles, er nedgangstider ikke spesielt gode nyheter. Det er så mye lettere å drive visjonære prosesser og sette hårete mål når det går opp og frem. Og ikke minst er det lettere å bruke penger på det. Det er ikke lett å kutte kostnader med den ene hånda, og klappe frem begeistring og motivasjon i organisasjonen med den andre samtidig.

Frykten hos den enkelte kan være lammende og utmattende uten å skape noen ting. Instinktivt blir vi defensive, og leter etter tegn på hva vi skal gjøre. Den kan få individer til å operere med egne agendaer, føre til splid og lamme en organisasjon dersom den ikke behandles riktig.
Frykten kan også vendes til noe konstruktivt, en kraft som skjerper den enkelte og organisasjonen som helhet. Er man profesjonell fokuserer man litt hardere på målene sine. Kanskje justerer man dem litt, men man holder fast på visjonene. Og så stilller man seg litt tettere sammen, maler seg med like striper i ansiktet og minner hverandre på at man står sammen, og at hvis man gjør det er man sterkere.

Om å dele tanker

Det virker som et passende tema for Sølvpilens første blogginnlegg - det å dele tanker. Det er jo nettopp det som er kjernen i vår virksomhet - det å få kompetente folk til å dele sine tanker og kunnskap, på tvers av stillingsbeskrivelser og ansvarsområder - bakgrunner og CVer. Gode arenaer for å dele gamle tanker og sammen lage nye. For å bli enige om en felles målsetning, og om å jobbe sammen for å komme dit.

Når man skriver dette merker man fort at man blir smått predikende i stilen. Litt Obama-aktig. Og det blir man jo så fort man snakker om store mål og å jobbe sammen for noe som er større enn oss selv.

Vi i Sølvpilen tror på det, uansett hvor flåsete det kan høres ut. Og eksemplene på kraften i å jobbe sammen, med alt det innebærer, er mange.

I idretten ser vi de tydeligste. Rosenborg, håndballjentene, Bodø/Glimt 2008. Og med motsatt fortegn det amerikanske basketlandslaget, som har klart å IKKE bli verdensmestere siden 1994, og som enda mer overraskende ikke ble olympiske mestere i 2004. Det holdt ikke å ha de suverent beste spillerne i verden. De måtte også lære seg å jobbe sammen. Før OL i Beijing i år hadde de tatt lærdom av det, og laget som vasket parkett og garderobeanlegg med det som var av motstandere hadde spilt sammen i tre år. Stjernene måtte skrive under på en kontrakt om at de forpliktet seg til laget i hele denne perioden, dersom de ville være med på å vinne OL-gull. Team USA er bare ett av mange gode eksempler på at en samling av de beste individene ikke nødvendigvis gir den beste helheten.

Og det begynner her, med å dele tankene. Tankene til dem som skal prestere noe sammen. Drømmer og motivasjon. Ønsker og forventninger. Frustrasjoner og bekymringer. Ideer og løsningsforslag. "Det sier seg jo selv" sier kanskje du. Og det gjør jo det. Historien om kraften i det gode samarbeidet, om å spille på hverandres styrker er jo fortalt tusenvis av ganger. Det er i det hele tatt ganske åpenbart. Så hvorfor er det så vanskelig? Hvorfor ser vi så mange eksempler på det motsatte?