Om å dele tanker

Det virker som et passende tema for Sølvpilens første blogginnlegg - det å dele tanker. Det er jo nettopp det som er kjernen i vår virksomhet - det å få kompetente folk til å dele sine tanker og kunnskap, på tvers av stillingsbeskrivelser og ansvarsområder - bakgrunner og CVer. Gode arenaer for å dele gamle tanker og sammen lage nye. For å bli enige om en felles målsetning, og om å jobbe sammen for å komme dit.

Når man skriver dette merker man fort at man blir smått predikende i stilen. Litt Obama-aktig. Og det blir man jo så fort man snakker om store mål og å jobbe sammen for noe som er større enn oss selv.

Vi i Sølvpilen tror på det, uansett hvor flåsete det kan høres ut. Og eksemplene på kraften i å jobbe sammen, med alt det innebærer, er mange.

I idretten ser vi de tydeligste. Rosenborg, håndballjentene, Bodø/Glimt 2008. Og med motsatt fortegn det amerikanske basketlandslaget, som har klart å IKKE bli verdensmestere siden 1994, og som enda mer overraskende ikke ble olympiske mestere i 2004. Det holdt ikke å ha de suverent beste spillerne i verden. De måtte også lære seg å jobbe sammen. Før OL i Beijing i år hadde de tatt lærdom av det, og laget som vasket parkett og garderobeanlegg med det som var av motstandere hadde spilt sammen i tre år. Stjernene måtte skrive under på en kontrakt om at de forpliktet seg til laget i hele denne perioden, dersom de ville være med på å vinne OL-gull. Team USA er bare ett av mange gode eksempler på at en samling av de beste individene ikke nødvendigvis gir den beste helheten.

Og det begynner her, med å dele tankene. Tankene til dem som skal prestere noe sammen. Drømmer og motivasjon. Ønsker og forventninger. Frustrasjoner og bekymringer. Ideer og løsningsforslag. "Det sier seg jo selv" sier kanskje du. Og det gjør jo det. Historien om kraften i det gode samarbeidet, om å spille på hverandres styrker er jo fortalt tusenvis av ganger. Det er i det hele tatt ganske åpenbart. Så hvorfor er det så vanskelig? Hvorfor ser vi så mange eksempler på det motsatte?