Her følger en legmanns mer eller mindre løse betraktninger om vår adferd i en tid der usikkerheten råder.
Man trenger ikke kaste mange blikk på avisenes forsider om dagen for å kjenne at det knyter seg litt i magen. Morgendagen som så lenge har vært lys og uendelig fager er med ett en trussel. Ingen vet hva som kommer til å skje, og svarthvitt bilder av sultne køer utenfor fattigkassa flimrer over nyhetsskjermer og over netthinna når jeg ikke får sove om kvelden. Og det uten at noen helt kan forklare hvorfor. Mange mister jobbene sine, enda fler er redde for at det skal ramme dem. Jeg tenker: Hva gjør det med en organisasjon? Hva slags klima er det å drive ledelse i? Det er ikke lett å fokusere på målsettinger og visjoner i et sånt klima. Hva tenker den enkelte medarbeider? Hva vil man høre fra lederen sin? Og hva kan en leder egentlig si? Hva er det å være en god leder i disse tider?
Indianerne vet jeg lite om annet enn det jeg har sett i gamle westernfilmer, og lest i Sølvpilen. Jeg går naturligvis ut fra at dette er rimelig korrekte gjengivelser av virkeligheten. Når indianerne opptrer i kåbboifilmer er det gjerne i konfliktsituasjoner - fra et indianersynspunkt når stammen føler seg truet. Da fremstilles de som en stor flokk, samlet, gjerne på rekke bortover en åsrygg eller forhøyning i landskapet, med alvorlige miner, fjærpryd og ansiktsmaling av typen krig. I klesdrakt og fremtoning identifiserbare i forhold til stammetilhørighet - symboler på fellesskap som gir styrke i møtet med farene. Mange av dem sikkert livredde. Men det er umulig å se. For fremst står høvdingen, rakrygget, urokkelig og stolt. Han konfronterer og holder stand. Forhandler. Lager fred eller ærklærer krig.
Det er selvsagt en gjensidighet i forholdet mellom høvdingen og stammen hans. Stammemedlemmene får styrke og mestringstro gjennom sin høvding. Han er ingenting uten stammens støtte. Han krever og er avhengig av at medlemmene i stammen holder sammen, og er lojale mot ham. De forventer at han snakker deres sak, og er opptatt av fellesskapets beste.
For oss, som lever av at bedrifter og organisasjoner bruker tid og ressurser på å samles, er nedgangstider ikke spesielt gode nyheter. Det er så mye lettere å drive visjonære prosesser og sette hårete mål når det går opp og frem. Og ikke minst er det lettere å bruke penger på det. Det er ikke lett å kutte kostnader med den ene hånda, og klappe frem begeistring og motivasjon i organisasjonen med den andre samtidig.
Frykten hos den enkelte kan være lammende og utmattende uten å skape noen ting. Instinktivt blir vi defensive, og leter etter tegn på hva vi skal gjøre. Den kan få individer til å operere med egne agendaer, føre til splid og lamme en organisasjon dersom den ikke behandles riktig.
Frykten kan også vendes til noe konstruktivt, en kraft som skjerper den enkelte og organisasjonen som helhet. Er man profesjonell fokuserer man litt hardere på målene sine. Kanskje justerer man dem litt, men man holder fast på visjonene. Og så stilller man seg litt tettere sammen, maler seg med like striper i ansiktet og minner hverandre på at man står sammen, og at hvis man gjør det er man sterkere.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar